Dear Henry
Jeg la ut disse bildene på Instagram i løpet av helgen, men elsker dem så mye at jeg ønsket å dele dem her også. Dette er vårt nyeste tilskudd, Henry, da jeg squawking og cawing og meowing og woof-ing, og ellers prøvde alt jeg kunne tenke på å få ham til å vippe hodet.
Ingenting. Ikke en ting.
Gjett hva som fikk ham til å vippe hodet? Moooooooooooo. Jepp, en ku. Selv som valp viser han tegn på at han er en ranchhund gjennom og gjennom!
Noe som bringer meg til den bittersøte delen. Selv da jeg forberedte dette innlegget om den søte lille Henry, ble jeg påminnet om at Charlie døde for ett år siden i dag. Jeg skrev om det her. Jeg kan ikke tro at det har gått et helt år, ettersom jeg fremdeles kjenner de doggie-relaterte tapstårene så akutt. Men så blir jeg ført til et enda vanskeligere sted da jeg innser at vi mistet nevøen min i fjor like etter at Charlie døde, og den datoen vil snart komme. (Du kan lese det innlegget her. Jeg kan ikke få meg til å lese det ene igjen, i det minste ikke akkurat nå.) Og mens man ikke en gang kan begynne å sammenligne det ene tapet (et elsket kjæledyr) med det andre (en elsket nevø), er sorgen og tårene fortsatt (og vil sannsynligvis alltid være) bundet sammen i en smertefull sesong.
Og så mye har skjedd siden da - godhet nådig. Ok, jeg tar det tilbake: Jeg kan tro det har gått et år. Det virker på noen måter lenger enn det!
Så jeg tror jeg bare vil glede meg over og være takknemlig for i dag.
(I dag er det et bra sted å være noen ganger.)
Dette innholdet er opprettet og vedlikeholdt av en tredjepart, og importert til denne siden for å hjelpe brukerne med å oppgi e-postadressene sine. Du kan kanskje finne mer informasjon om dette og lignende innhold på piano.io Annonse - Fortsett å lese nedenfor
