Skiing Alone
Vi har alltid en fin, sunn spasertur til bakkene om morgenen, noe som betyr at jeg er helt opptatt før jeg tar på meg skistøvlene.
Ungene er alltid tjue trinn foran meg.
Ungdom blir bortkastet på de unge. - George Bernard Shaw
Amen, George. Amen.
Jeg møter alltid de mest interessante menneskene på turen opp på gondolen første om morgenen. Dette var en hyggelig gentleman fra New York som var på tur med ti av vennene sine fra universitetet de gikk på i Australia. Det var hans førtiårsdag, og vennene hans fikk ham til å bruke denne grisedressen over skiklærne for å feire. Noen av vennene hans var i gondolen med oss, og de snikret og sprakk opp hele tiden.
Gutter skifter aldri, gjør de?
Jeg går på ski alene, etter eget valg, fordi jeg ikke vil bli presset til å gå hvor som helst jeg ikke vil, og de galne galningene i familien min har mistet alt perspektiv ... og kløften mellom våre definisjoner om bratt og dødelig hellingen har nettopp blitt for stor. Så jeg vinker farvel til dem når vi kommer til heisene og ber dem ha det gøy og ikke se etter meg hele dagen.
212 engelnummer
Man kan tro fjellet er et ensomt sted når man går på ski alene ... men det er det ikke. Jeg liker det. Jeg kan stoppe hvert annet minutt hvis jeg har lyst, og jeg føler for det. Forleden stoppet jeg etter omtrent en time for å både sjekke mobiltelefonen min i tilfelle noen av barna mine hadde sendt meg en tekstmelding og se på kartet mitt over løpene for å forsikre meg om at jeg ikke fikk meg til å rote meg. Jeg gjorde det til et poeng å stoppe langt over på siden av løpeturen jeg var på, slik at jeg ikke ville være i veien for noen, og slik at jeg ikke ville bli klemt av noen snowboardere eller skiløpere som gikk forbi.
Så jeg står der, mobiltelefonen i den ene hånden og kartet i den andre, lener meg fremover i skistøvlene for å gi lårene en hvile, og fra ingensteds blir jeg helt tatt ut av en kvinne som, ser det ut til, var litt dårligere skiløper enn jeg. Og når jeg sier tatt ut, mener jeg at kartet mitt fløy, mobilen min fløy, en av skiene mine falt av, og den første tanken jeg hadde var at jeg ville ha mammaen min. Men før jeg begynte å gråte, stoppet et hyggelig medlem av skispatruljen som hadde sett hele den blodige hendelsen, for å hjelpe meg med å få igjen skiene mine og samle stoltheten min, som var spredt på den snødekte bakken ved føttene mine.
Kvinnen beklaget oppriktig og flyktet raskt fra stedet. Jeg så henne aldri mer.
Jeg så heller aldri kartet mitt igjen.
Jeg fant mobilen min, og bekreftet at ingen i familien min faktisk hadde sendt meg tekstmeldinger. Jeg syntes det var rart at de ikke hadde kontaktet meg for å få hjelp eller råd om de beste stedene å gå på ski, men kanskje var det bare signalproblemer.
Og den mirakuløse tingen? Det er ikke en ripe på meg.
Å, jeg vil aldri gå igjen ... men det er i det minste ikke en ripe på meg.
Kollisjoner til side, jeg liker også å gå på ski alene fordi jeg kan ta all den tiden jeg vil komme meg ned en bakke.
Og snakker om å komme meg ned en bakke: På slutten av dagen mandag, timer etter møtet med kvinnen som tok meg ut, fikk jeg litt rot når jeg tok feil sving (husk, jeg hadde ikke lenger kartet mitt) og avviklet å måtte ta en kort blå i stedet for en lengre grønn for å komme til heisen som ville ta meg til et lett løp som ville ført meg til gondolen som ville ført meg tilbake til bunnen av fjellet. Blues - til og med korte blues - skremmer meg helt fra et psykologisk synspunkt, så jeg sto i utgangspunktet på toppen av bakken helt ute av stand til å bevege meg. Jeg antok at jeg ville dø akkurat der på toppen av den blå siden jeg til slutt ville bli sulten og fryse, for ikke å nevne frøken The Real Housewives of Beverly Hills den kvelden, men jeg var ikke i ferd med å be om hjelp fra forbipasserende skiinstruktører, som var opptatt av sine respektive studenter.
Men akkurat da så jeg en instruktør nærme seg med en klasse på seks barn som ikke kunne vært eldre enn fire. Det disse instruktørene gjør er å gå foran barna og vise dem veien de skal ta ned bakken; så er det bare barna som følger instruktørens spor, den ene bak på den andre, snur og navigerer, til de trygt kommer ned til bunnen.
Du ser sannsynligvis hvor dette går. Fraværende andre muligheter, ble jeg bare hekta på enden av studienes spor og ble en middelaldrende, rødhåret caboose, snudde sakte og fulgte sporet av tre meter høye skiløpere foran meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre annet. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle komme meg nedover bakken, og mens jeg følte meg litt skyldig i å benytte meg av det som utgjorde en gratis 8-minutters leksjon om hvordan jeg skulle komme meg ned i det uventede blå, var jeg bare takknemlig for å ha fått en ny sjanse til livet.
gaveideer til kvinne i 50-årsdagen
Takk for at du fikk meg av brystet.
Jeg tok noen selfies i heisen. Som jeg påpekte på Instagram i går, har mødre til tenåringsbarn ikke lov til å ta selfies med mindre ansiktene deres er hindret av beskyttelsesbriller og skjerf.
Så alt dette er klart.
Her er en alternativ vinkel.
Her er profilen min.
Dette er hva Charlie gjør når jeg sier Charlie! Vil du ha bacon?
Egentlig kunne jeg brukt litt bacon akkurat nå.
Og litt bengay for den saks skyld.
Og litt akupunktur.
Og ibuprofen.
Og paracetamol.
Ski gjør folk vondt,
Pioneer Woman
