Why I Wrote Black Heels Tractor Wheels
For lenge siden, i en galakse langt, langt borte, kontaktet en litterær agent meg for å se om jeg kanskje var interessert i å skrive en bok. Det var 2007, for livet siden i bloggår. Jeg hadde aldri hatt noen intensjon om å skrive / gi ut en bok, bortsett fra en dum liten kokebok Hyacinth, og jeg tenkte å gjøre tilbake i 1999 da vi begge bare hadde to barn og litt energi. Kokeboken ble selvfølgelig hindret da det ble klart at ingen av oss noen gang kom til å slutte å gestere eller amme. Så begynte vi hjemmeundervisning. Og så begynte vi å sikle. Og så mistet vi bare interessen, dykket ned i våre respektive innenlandske skjærsildsteder og klappet oss på ryggen hvis vi klarte det gjennom hver dag i ett stykke.
Ironisk, ikke sant, det er fire måneder fra nå min - uhhhhh, duhhhh - kokebok blir løslatt? Hele livet er en sirkel. Soloppgang og solnedgang. Månen ruller gjennom natten ’til daggry kommer rundt.
Leirsang. Beklager.
gjøre fremover potetmos pionerkvinne
Uansett, da jeg først snakket med denne litterære agenten, antok jeg at han / hun var interessert i en trykt versjon av essays og shenanigans fra nettstedet mitt. Det var noe av det beste arbeidet mitt, mannen, fra hundeknuten jeg var vitne til i hagen min en vakker sommermorgen for så lenge siden, til den tiden svogeren svarte meg å ta endetemperaturen på hundre kyr. Men jeg ville snart bli informert av den nevnte agenten om at forlag ikke ville være interessert i å omformulere blogghistoriene mine til et trykt bind - at historien måtte være original, og utformet som akkurat det: en historie. En start-til-slutt-historie. Om meg. Om livet mitt.
Uhhhh. Duhhhh.
Jeg ble litt stubbet. Hva i Sam Hill ville jeg skrive om? Jeg var bare 38 på den tiden; det er ikke som det var på tide med en memoar. Visst, jeg kunne churn out stream-of-bevisstness drivel på nettstedet mitt hver dag, men det samsvarte med den uorganiserte, tilfeldige måten jeg nærmer meg hver dag. Så jeg trakk på skuldrene og tenkte, Jaja. Kan like godt gi det et skudd . Så satte jeg meg ned med en Moleskine-journal og begynte å skrive. Det jeg avviklet med å skrive var dette. Jeg sendte den til agenten, som rev den til Smithereens og fortalte meg alt som var galt med det. Jeg begynte å implementere hans / hennes forslag og endringer ... men en mørk og stormfull natt noen dager senere, lå jeg våken i sengen og tenkte følgende: Dette er dumt. Jeg skal ikke skrive en historie om hvordan jeg møtte og ble forelsket i Marlboro Man. Hvordan jeg avviklet å forlate bylivet for et romantisk liv med en rancher. Hvordan jeg slet med å tilpasse meg livet i landet. Hvem vil til og med bry seg?
Jeg kontaktet agenten dagen etter og fortalte ham / henne at jeg ønsket å lage en morsom, fargerik kokebok i stedet. En kokebok, hevdet jeg, ville faktisk tjene et formål. Det vil gi oppskrifter, nyttig informasjon - ting som er relevante for folks liv. Hva ville en fortellende historie om livet mitt gjøre for menneskeheten? Ingenting.
Den typen bok du snakker om er ganske vanskelig å gjøre sa han / hun. Forleggere vil bare ikke gå for det .
julepynt å lage hjemme
Egentlig ? Spurte jeg høflig. Hvorfor ?
Fordi de bare er for dyre å produsere , forklarte han / hun. For komplisert. Jeg kan ganske mye garantere at ingen utgivere vil gå for det.
Åh. Greit Sa jeg og husket ikke færre enn tre dusin kokebøker i full farge i den siste bokhandelen jeg hadde vært i. Jeg klødde meg i hodet og kokte så en oppskrift på nettstedet mitt. Jeg følte meg renset.
Den neste uken ville være preget av en frem og tilbake samtale mellom agenten og meg. Jeg ønsket å lage en kokebok - det var der lidenskapen min var - men han / hun var så avstengt for ideen at til slutt bestemte vi oss for at vi hadde forskjellige interesser og skiltes i vennskap, men ikke før vi kom i en ond knyttnevekamp i ryggen bakgate i Borneo, hvor vi deltok på et bokstevne sammen.
Nei egentlig ikke.
aussie hårforsikring permisjon i balsam
Jeg slo opp med å gå alene, og til slutt innledet jeg en sjanse til en samtale med en kul redaktør, som, det viste seg, var mottakelig for og begeistret for å publisere min gale, lille fargebokbok.
Den høsten våknet jeg sent en dag og måtte jobbe storfe med Marlboro Man. Da jeg fant et sjeldent tilfelle av forfatterblokk, fant jeg ut at jeg ikke hadde noe å poste; ingenting å si til verden den dagen. Så husket jeg det dumme, latterlige, dumme, dumme lille kapitlet jeg hadde skrevet for agenten jeg hadde slått opp i det smuget. Å, jævla , Jeg tenkte. Det er ingen måte jeg vil ha tarmene på . Men jeg trodde det ville være frekt å ikke legge ut noe den dagen - jeg vil ikke ha noen som kaster bort besøk. Dette var (og forblir) en kraftig motivasjon for å legge ut regelmessig på dette nettstedet: i tillegg til å ha mye å si etter å ha bodd isolert i tolv år, vil jeg stort sett ikke kaste bort noen besøk.
Ja, jeg er et mellombarn. Hvorfor spør du?
hvem er dommerne på haitank
Uansett la jeg opp dette kapittelet i den tapte boken min her. Og så fortsatte jeg historien, postet en annen ... og en annen ... og over førti til, Gud velsigne dine sjeler. Takk for at du leser med.
Jeg legger ut det siste kapitlet i Black Heels: The Wedding i morgen. Love. Hva som skjer etter det, har jeg ikke bestemt meg for. Mye mer skjer i historien etter bryllupet enn noen gang skjedde før, og å dele den ville kreve å grave i noen mer delikate områder enn historien før bryllupet. Gnister flyr. Uro oppstår. Planene endres. Hjertene er knust. Masseanarki. Men vi tar bare det som det kommer.
I mellomtiden, hvis du er heldig nok til aldri å ha lest et ord fra Black Heels-sagaen til dags dato, her er lenken til hele arkivet:
Black Heels to Tractor Wheels: A Love Story - The Whole Sordid, Twisted Tale
Kjærlighet,
P-Dub
